You get mistaken for strangers by your own friends

Det har hendt både små og store kvardagsmirakel sidan sist, og eg har sett med ned for å fortelje fleire gonger, men kvar gong har det stoppa opp. Orda har slutta å virke. Eg mistenkjer the National for å vere delvis skuldige. Eg har lese så mange av deira fantastiske tekstar i det siste at alt eg sjølv produserer verkar dumt og platt.

Men no gjer eg altså eit forsøk likevel. Det er jo søndag, stilt og folketomt i leiligheita og mørkt ute. Dei fine orda burde henge i lufta.


I går traska eg gatelangs med mamma. Ho er i Frankrike no, og har tenkt å vere der til ho blir ein betre fransklærar. Men i går hadde ho tid til meg, tid til å kjøpe den fyrste ordentlege middagen og kakedesserten på lenge og diskutere meg trygt gjennom alle studentlivskrisene mine. Mammablikket som sluker alt eg er redd for, dei korte, men enkle mammaråda som vanlegvis er dei mest effektive av alle. Indisk te med mjølkeskum og snarvegar kring somme samtaleemne fordi ho verken treng eller vil vite alt om agentverksemda eg driv her i Bergen by.
Det siste vi gjer før vi går kvar til vårt er å låse døra bak oss som dei to siste kundane i konfektbutikken på Galleriet den fredagen, og ha det veldig koseleg med sjokoladejenta medan vi vel ut ein, to, tre, fire dyre sjokoladebitar til kvar av oss.


Saknet kjem med ein gong eg snur ryggen til henne, men det har eg ikkje tid til å tenkje særleg på, for eg står plutseleg i baren på Hulen og tappar øl og fortel fulle-Anders at han ikkje kan kaste popcorn vilt ikring seg. Fulle-Anders kastar ein del popcorn ikring seg likevel, tømmer vatn på "Endelig ikke-Røyker"-boka mi og gjer meg litt flau inn i mellom latterkulene. Eg lærer bort hestedansen i ledige stunder, er stolt av hestedansen men lurer samtundes på kvifor eg ikkje kan velje meir normale samtaleemne når eg fyrst prøver å bli kjend med hyggelege Hulefolk. Mest av alt lurer eg på kvifor alle andre verkar for å ha så enkelt for å småprate og bli venner, elegant og aldeles uanstrengt. Samtaleemna gøymer seg i krinkelkrokar i hjernen min som slu røyskattar, og eg er for trøytt (og edru) til å orke å leite etter dei.


( Ada, don't talk about reasons why you don't wanna talk about reasons why you don't wanna talk )


Men eg smiler likevel med heile meg når dansegolvet byrjar å fyllest. Fine, fulle, fargerike Hulefolk dansar som om verda utanfor ikkje eksisterte, som om det ikkje fantest nokon morgondag, husleigedag eller eksamensdag. Dei er varme i kinna og eg vert varm om hjartet, så varm at eg hestedansar nokon rundar saman med Anna.


Fulle-Anders får stempel i panna og er bakgrunnsstøy medan vi vaskar golv og stablar glas på tampen av kvelden. På veg heim er eg slepphendt med paraplyen min, og han skrik opp i protest mot at eg slår han med refleksvesten. Han forstår heller ikkje kor alle fiskane i badebassenget har teke vegen. Fulle-Helga og fulle-Olav bidreg med eigne refleksjonar, og der vi står på fortauet ved glashuset klokka halv fem natt til søndag, innser eg plutseleg at eg har ein av mine raraste, finaste augneblinkar på lenge. Det til trass for at eg verken hadde sett Moneybrother eller drukke øl. Det er godt å få avkrefta eigne mistankar om alkoholisme.